21.05.2016

Nå har jeg sittet med fingrene på tastaturet i over en time, men jeg aner ikke hvordan jeg skal formulere meg. Eller i det hele tatt hvordan jeg skal forklare hvordan det er her. Jeg har vært her i et døgn, men har sett nok til å forstå at dette er et "hælvette". Campen Idomeni ligger på en forlatt togstasjon. Forlatt fordi togene ikke komme fram lenger, på grunn av alle teltene. Det er telt på telt på telt så langt øye kan se. "Togstasjon-huset" er også forlatt, og flyktninger har slått leir der inne også. Både i går og i dag har regnet slått ned og hele Idomeni har blitt omgjort til en stor sølepytt. Værst er det for de som har slått opp teltene sine på et av jordene, eller på åkeren.

I morges og formiddag har jeg hjulpet "Banana Team" å dele ut bananer til barn, gravide og ammende kvinner på campen. Vi brukte nesten tre timer på å dele ut over 3000 bananer. Det var en veldig trivelig jobb, og jeg fikk pratet med mange familier. Fikk meg også en venn, Joan på elleve år, som var utrolig hjelpsom med å dele ut bananer. Han var en skikkelig gentleman og ville bære alle banansekkene for meg. Var også flere flyktninger som ville gi meg regnjakken sin, og til slutt var det en mann som kom springende etter meg med en regnjakke, og mer eller mindre kledde den på meg. Selv om de har lite vil de så gjerne dele!

I kveld har vi vært inne på campen bare for å se oss rundt å prate med menneskene som bor der. Mange livlige og glade personer som vil prate, vise og fortelle. Jeg forstår ikke hvordan de holder humøret oppe, særlig ikke på en regnværsdag som denne. Jeg vet ikke om jeg hadde overlevd en dag i Idomeni. Jeg skjønner ikke at mennesker kan leve under slike omstendigheter, jeg skjønner det bare ikke...

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits