Tenk om..

Hva er det som skjer ute i den store verden? Om lag ni millioner syrere har forlatt sine hjem og flyktet i hp om et bedre liv og en tryggere framtid. N str de fast i Europa. Grenser stenges. De blir mtt med tregass. Med frykt. Nektet adgang. Vi snur ryggen til dem. Hva er det egentlig vi gjr for disse menneskene? Vi kan ikke slutte leve vre liv fordi de har mistet sine. Det skjnner jeg, men vi kan kjempe for dem. Sprsmlet er; gjr vi egentlig det?

Vi leser om flyktningkrisen. Ser bilder og videoer p internett, p nyhetene - og vi fler kanskje med dem. Tenker at det er feil. At slik skal ikke mennesker behandles. Snn skal det ikke vre. Tenk om det var meg.. Ogs kommer hverdagens mas og fjas, og vi glemmer flyktningene. De blir glemt til fordel for sko, trening, fotball, det amerikanske presidentvalget, hva vi skal spise til middag and the list goes on... 

Men krisen er der fortsatt. Uansett hvor mye vi snur ryggen til, klyper sammen yene og overser videoer av sm barn som ankommer greske yer med fake flytevester. Krisen finnes. Den er der, og den forsvinner ikke. Den finnes fordi hus fortsatt blir bombet. Fordi mennesker blir truet p livet. Fordi barn og gamle blir drept. Fordi ingen gjr noe med det... 

Kanskje har vi blitt s vant til elendighet at vi har blitt immun? At bombeangrep og bilder av mennesker i nd gr rett inn og rett ut. Det er s mye elendighet hver eneste dag at vi ikke klarer ta det innover oss. Men det burde vi virkelig gjre. Alle og enhver. Ta det innover oss. Det er det minste vi kan gjre. Det skylder vi dem. prve sette oss inn i deres situasjon. I deres hverdag p flukt. For tenk om, ja tenk om det hadde vrt min mamma som druknet. Min pappa som ble angrepet med tregass. Min lillesster som sultet i hjel. Tenk om! Det kunne vrt oss. 

Og hadde det vrt oss, ja da hadde vi ddd fr flukten hadde begynt. Vi hadde vrt verdens verste flyktninger. Tenk dra fra pc-en med alle bildene, alle klrne, de dyre joggeskoene, ghd stritangen til flere tusen, hr voksen, merkeveska, sykkelen, bilen, huset. M tenke p overleve i stedet for bry oss om hvilken toppblogger som la seg under kniven sist. S skal vi flykte uendelig langt ut i det ukjente. Kan ikke dusje, m sove p bakken, ingen ting spise. Men verst av alt; ingen vil ha oss. Alle stenger grensene og strammer inn innvandringspolitikken, og stiller krav til kunne hva nordmenn flest ikke kan om sitt eget land. de roper "ha deg hjem dit du kommer fra" nr vi endelig har ankommet mlet. Men dit du kommer fra finnes ikke lenger. Det er ikke noe dra tilbake til. Ja det kunne vrt oss. 

En klok mann sa en gang; "siden den gang mennesker begynte gjerde inn eiendommene sine si dette er mitt har det vrt krig i verden". For det er det vi sier. Norge er vrt, og vi vil ikke ha dere. Det er ikke plass til dere her. Hvilken rett har vi egentlig til stenge grensene si dette er mitt, her er ikke du velkommen? Er vi ikke lenger en verden som str sammen? mte mennesker som har flyktet fra krig og elendighet med en kald rygg, det er vel nettopp det som skaper sinne og hat mot vestlig kulturDet er det som er skummelt. Hvis det blir oss mot dem. For husk hva disse menneskene flykter fra. Hvis det er noen som er mot islamisme, mot ekstremisme, mot IS s er det vel dem? Snn som jeg ser det str vi p samme side og kjemper mot samme sak. Vi frykter det samme.

S kanskje vi skal forske finne fram empatien i oss selv legge bort fremmedfrykten? Jeg mener ikke at vi skal vre naive, og vi skal vre kritisk. MEN, vi m huske hvor disse menneskene kommer fra, og huske hva de har vrt gjennom. Det er det minste vi kan gjre. Det skylder vi dem. S strekk ut en hnd, si hei og smil litt ekstra neste gang du gr forbi noen av vre nye landsmenn. Og ikke snu ryggen til. For tenk om, dette hadde vrt oss.


(Bildene er tatt fra facebooksiden til Der Telegraph). 

 

-P 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits