Tenk om..

Hva er det som skjer ute i den store verden? Om lag ni millioner syrere har forlatt sine hjem og flyktet i håp om et bedre liv og en tryggere framtid. Nå står de fast i Europa. Grenser stenges. De blir møtt med tåregass. Med frykt. Nektet adgang. Vi snur ryggen til dem. Hva er det egentlig vi gjør for disse menneskene? Vi kan ikke slutte å leve våre liv fordi de har mistet sine. Det skjønner jeg, men vi kan kjempe for dem. Spørsmålet er; gjør vi egentlig det?

Vi leser om flyktningkrisen. Ser bilder og videoer på internett, på nyhetene - og vi føler kanskje med dem. Tenker at det er feil. At slik skal ikke mennesker behandles. Sånn skal det ikke være. Tenk om det var meg.. Også kommer hverdagens mas og fjas, og vi glemmer flyktningene. De blir glemt til fordel for sko, trening, fotball, det amerikanske presidentvalget, hva vi skal spise til middag and the list goes on... 

Men krisen er der fortsatt. Uansett hvor mye vi snur ryggen til, klyper sammen øyene og overser videoer av små barn som ankommer greske øyer med fake flytevester. Krisen finnes. Den er der, og den forsvinner ikke. Den finnes fordi hus fortsatt blir bombet. Fordi mennesker blir truet på livet. Fordi barn og gamle blir drept. Fordi ingen gjør noe med det... 

Kanskje har vi blitt så vant til elendighet at vi har blitt immun? At bombeangrep og bilder av mennesker i nød går rett inn og rett ut. Det er så mye elendighet hver eneste dag at vi ikke klarer å ta det innover oss. Men det burde vi virkelig gjøre. Alle og enhver. Ta det innover oss. Det er det minste vi kan gjøre. Det skylder vi dem. Å prøve å sette oss inn i deres situasjon. I deres hverdag på flukt. For tenk om, ja tenk om det hadde vært min mamma som druknet. Min pappa som ble angrepet med tåregass. Min lillesøster som sultet i hjel. Tenk om! Det kunne vært oss. 

Og hadde det vært oss, ja da hadde vi dødd før flukten hadde begynt. Vi hadde vært verdens verste flyktninger. Tenk å dra fra pc-en med alle bildene, alle klærne, de dyre joggeskoene, ghd stritangen til flere tusen, hår voksen, merkeveska, sykkelen, bilen, huset. Må tenke på å overleve i stedet for å bry oss om hvilken toppblogger som la seg under kniven sist. Så skal vi flykte uendelig langt ut i det ukjente. Kan ikke dusje, må sove på bakken, ingen ting å spise. Men verst av alt; ingen vil ha oss. Alle stenger grensene og strammer inn innvandringspolitikken, og stiller krav til å kunne hva nordmenn flest ikke kan om sitt eget land. Å de roper "ha deg hjem dit du kommer fra" når vi endelig har ankommet målet. Men dit du kommer fra finnes ikke lenger. Det er ikke noe å dra tilbake til. Ja det kunne vært oss. 

En klok mann sa en gang; "siden den gang mennesker begynte å gjerde inn eiendommene sine å si dette er mitt har det vært krig i verden". For det er det vi sier. Norge er vårt, og vi vil ikke ha dere. Det er ikke plass til dere her. Hvilken rett har vi egentlig til å stenge grensene å si dette er mitt, her er ikke du velkommen? Er vi ikke lenger en verden som står sammen? Å møte mennesker som har flyktet fra krig og elendighet med en kald rygg, det er vel nettopp det som skaper sinne og hat mot vestlig kulturDet er det som er skummelt. Hvis det blir oss mot dem. For husk hva disse menneskene flykter fra. Hvis det er noen som er mot islamisme, mot ekstremisme, mot IS så er det vel dem? Sånn som jeg ser det står vi på samme side og kjemper mot samme sak. Vi frykter det samme.

Så kanskje vi skal forsøke å finne fram empatien i oss selv å legge bort fremmedfrykten? Jeg mener ikke at vi skal være naive, og vi skal være kritisk. MEN, vi må huske hvor disse menneskene kommer fra, og huske hva de har vært gjennom. Det er det minste vi kan gjøre. Det skylder vi dem. Så strekk ut en hånd, si hei og smil litt ekstra neste gang du går forbi noen av våre nye landsmenn. Og ikke snu ryggen til. For tenk om, dette hadde vært oss.


(Bildene er tatt fra facebooksiden til Der Telegraph). 

 

-P 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits