10.02.2016

Jeg fikk en to år gammel gutt i armene. Jeg satte meg ned på stranden med gutten i fanget, og prøvde å varme han med et pledd. Nynnet noen norske barnesanger og prøvde å få han til å smile. Gutten var helt rolig og så på meg med de store brune øynene sine. Så uviten om hva han egentlig hadde vært med på. Forhåpentligvis vil han aldri huske dagene på flukt fra Syria. Heller ikke dagene de måtte gjemme seg i skogen uten ly og varme klær. Han vil ikke huske at smugleren truet med å skyte dem. Eller at den tyrkiske kystvakten prøvde å stikke hull på båten å drukne dem. Forhåpentligvis vil han aldri huske den norske damen han satt i fanget til på stranden, men jeg vil alltid huske han..

I denne båten var stemningen blant de voksne veldig anspent, og mange gråt. Det var tydelig at noe hadde skjedd ute på vannet. Etter hvert kom det fram at den tyrkiske kystvakten hadde sirklet rundt båten for å skape panikk, og truet dem med å stikke hull på båten. Det er ikke første gangen dette skjer. Den tyrkiske kystvakten har tidligere skapt panikk i de overfylte båtene for så å spyle flyktningene med høytrykksspyler slik at de drukner. Det er mord. For tre dager siden døde 60 mennesker. En båt på tyrkisk side, og en ikke langt fra stranden hvor vi var på vakt. Det var helt vindstille, midt på dagen og fint vær. Ingen skjønner hvorfor båtene plutselig sank.. Man kan jo tenke seg selv? Dette kunne vært den lille gutten..

Samtidig som dette skjer skryter vår egen innvandrings- og integreringsminister av hvor fine vilkår det er i tyrkiske flyktningleirer. Hvor bra jobb tyrkerne gjør. Hun skryter av de samme menneskene som drukner båter med vilje. Heldigvis har FN gått ut og sagt at de to flyktningleirene Norge besøkte ikke er representative for den situasjonene de fleste syriske flyktninger i Tyrkia lever under.Jeg har snakket med flyktninger som har vært i leir i Tyrkia. De blir behandlet som skitne dyr. Som at de er mindre verdt..

Når skal mennesker slutte å tro at noen er mer verdt enn andre? Jeg hører det over alt hele tiden. Fra bekjente, venner, til og med familiemedlemmer. Det er ikke greit! Jeg har møtt så mange flyktninger som er fantastiske mennesker. De er uten tvil verdt like mye som meg og deg, om ikke mer. De er høflige, takknemlige og smilende tross situasjonen de er i. Jeg kan ikke en gang forestille meg hvor forferdelig tøft det er å forlate absolutt alt du kjenner og vet av, og krysse havet for så å møte uforutsigbarhet og motgang. Jeg hjalp en liten gutt og bytte til tørre sokker. Da ville han gi oss kjekspakken han hadd med seg som takk.. Han ville så gjerne gi noe tilbake for de tørre sokkene. Jeg så mer takknemlighet i den lille gutten enn jeg har sett i noe annet menneske. 



Noen av menneskene jeg har møtt kommer jeg aldri til å glemme. Som en syrisk familie jeg var sammen med på IRC campen på mandag. De hadde fem barn, og jeg hjalp dem å kle på barna varme klær før de skulle fraktes videre til registrering i Moria. Jeg tok med meg alt jeg hadde av ull, og fikk delt ut alt sammen. Det var så utrolig skjønt å se barna stå på rekke og rad med hjemmestrikkede ullgensere fra Norge. Det var så fint å være sammen med dem selv om vi ikke kunne kommunisere med språk. Mammaen i familien syntes helt tydelig at Marius genser ikke var særlig fint. Hun så på genseren, på meg, på genseren igjen, tilbake på meg, også begynte vi begge å le. Hun ristet litt på hodet, men sønnen hennes ble veldig glad for genseren. Jeg fulgte dem bort til bussene, og da de skulle gå om bord kom den ene datteren deres (ca. 8 år) og ga oss en klem hver. Det var grusomt å si hadet til dem, og jeg klarte ikke å holde tårene tilbake.

Jeg tenker på alt de har foran seg. Ikke bare dem, men mange andre familier også. Først skal de til Moria for å bli registrert. Kanskje må de stå i kø i opp til tre dager med gjørme opp til knærne. Ingen tørr å forlate plassen sin i køen. Kanskje stjeler noen papirene deres... Så må de vente enda lenger. Kanskje blir de sendt til en flyktningeleir i Tyrkia, og den farlige reisen over havet vil være bortkastet. Men det kan også hende at de kommer til Norge. Verdens beste land å leve i, sier de. Så må de lære seg å like kulturen i et land hvor de for mange ikke er velkomne.. Uansett hva som skjer vil de møte på forferdelig mye motgang. Det knuser hjerte mitt. De fortjener det ikke.

Sist men ikke minst håper jeg at den lille gutten med de store brune øynene vil vokse opp et trygt sted. At reisen fra Syria bare vil være et svakt minne, nesten som en drøm fra et annet liv. At han vil våkne hver morgen å føle seg elsket. At han vil føle tilhørighet i det nye samfunnet han lever i, og at han som mange andre barn vil ha muligheten til å følge hjerte sitt og bli akkurat det han måtte ønske. 

Jeg har møtt så mange utrolige mennesker; både flyktninger, lokalbefolkningen på Lesvos og andre frivillige.Tusen takk til alle som har kommet med donasjoner. Enten i form av penger eller klær. Jeg har personlig delt ut alle klærne jeg hadde med meg, så det er ingen ting som har havnet på et lager. Alt har gått direkte til flyktningene. Det samme gjelder med pengene jeg har fått donert! Det er så fantastisk at i en verden hvor det er så forferdelig mye elendighet finnes det også utrolig mye kjærlighet.

 

- P 

Én kommentar

Hei, vi er en nyoppstartet side som lager headere og redigerer bilder gratis, stikk innom www.espolin.net :D

Skriv en ny kommentar

hits